Sporer til mangfold

Sopp er matnyttig – av flere grunner

Flest sopper er å finne i blandingsskog med forskjellige typer lauvtrær og bartrær. Disse skogsoppene har vanligvis høysesong om høsten, fra siste halvdel av august og ut september. Når det i lengre perioder har vært verken for tørt eller for vått og kaldt, kan det bli gode soppår. Sopp er ikke alltid synlig. Den lever også under jorda og er der en viktig drivkraft i naturens økosystemer.

Mange arter lever i samliv, symbiose, med trær, lyng og andre planter. Når vi tar vekk litt av lyngen og mosen fra skogbunnen, kommer det til syne et nettverk av tynne sopphyfer. De fungerer som en forlenging av røttene til plantene de lever sammen med. Soppen sørger for ekstra opptak av vann og mineraler til planten, og som takk for hjelpen får soppen sukker og andre organiske stoffer tilbake. Soppen er avhengig av dette bytteforholdet fordi den ikke kan produsere energien selv gjennom fotosyntese.

Sopper som lever på røttene til planter i et partnerskap, kalles sopprot eller mykorrhiza. Et slikt partnerskap er svært vanlig og er i særdeleshet viktig for at trærne skal kunne vokse i områder med næringsfattig jord og i et barskt klima, særlig skog som grenser mot fjellet.

Mange av de store soppene i skogbunnen har partnerskap med flere treslag, og med litt hell kan vi i blandingsskogen finne rikelig av matsoppene kantarell, traktkantarell, steinsopp og blek piggsopp. Også i bjørkeskogen er det mange partnerskapdannende sopper, særlig der det er en del lyng. I tillegg til arter fra blandingsskogen er det først og fremst brunskrubb og rødskrubb som er årvisse matsopper i bjørkeskogen. I de fleste kyst- og fjellfuruskogene er det helst lite sopp å se i skogbunnen. Artene som finnes, lever stort sett i samliv med ulike lyngplanter. Av matsopper i furuskogen regnes smørsopp og furumatriske som de beste.

Over skoggrensen finnes det flere sopper som har partnerskap med forskjellige busker, særlig vier og dvergbjørk. Vanligvis er dette svært gode soppområder, der vi kan treffe på store mengder av matsoppene skrubb, kremle, ringløs fluesopp og rimsopp.

I skogen lever mange forskjellige sopper på død ved. Dette er sopp som spiller en viktig rolle som nedbrytere. Slik bidrar de til resirkulering av næringsstoff i naturen ved å tilbakeføre næringen til jordsmonnet, trærne og de andre plantene i skogen. Kjuker eller poresopp er en gruppe sopp på trær, og de to vanligste artene i fylket er knivkjuke og knuskkjuke. De angriper særlig døde stammer av bjørk. Det er også sopp på omtrent alt som finnes av døde plantedeler, som blader, barnåler, frukter og andre planterester på bakken. Dette kalles strøsopp, den største og viktigste gruppen av nedbrytere i naturen.

Sopp forsvinner fra beitemarker

Kulturlandskapet har i lang tid vært gode lokaliteter for sjampinjong, vokssopp og mange andre sopper som lever på døde rester av gras, urter og annet strøfall på bakken. De er spesielt knyttet til gamle beite- og slåttemarker som drives på tradisjonelt vis. Omlegging til mer intensiv drift og bruk av kunstgjødsel har ført til at beitemarksoppene er i ferd med å forsvinne.

I Hordaland – som i Norge og Europa for øvrig – har det vært en dramatisk tilbakegang for en rekke sopparter i kulturlandskapet. Det er i den tradisjonelle beitemarka vi finner flest sårbare og truete arter, spesielt innenfor gruppene jordtunge, vokssopp, rødskivesopp og fingersopp.

En verdifull lokalitet for beitemarksopp er i landskapsvernområdet på Gjuvsland på Varaldsøy. En gammel slåtteteig er her blitt holdt i hevd på en måte som er enestående i hele landet. Også i beitemarker ved Mosterhamn på Bømlo er det funnet mange sjeldne og truete beitemarksopper.

Lav er sopp med grønnsakhage

Lav er også sopp – men denne soppen skiller seg ut ved at den alltid lever i partnerskap med en alge. Et noe spesielt samliv er det riktignok; algene lever i et slags fangenskap hos soppen. Vi kan gjerne kalle lav en sopp som dyrker sine egne grønnsaker! Lavfloraen i Hordaland har et uvanlig stort mangfold av arter. Det skyldes den store variasjonen i voksesteder, med kystog fjellområder og varierte skogtyper, nedbør og berggrunn.

De mest iøynefallende lavene har en tydelig busk- eller bladform. Et eksempel i så måte er reinlav, som kan dekke en hel fjellvidde. Svært mange arter er uanselige og skorpeformet og sitter så godt fast at de ikke kan fjernes uten at vi tar med en del av underlaget de er festet til, oftest stein eller bark. På slikt underlag, der det er lite eller ingen konkurranse fra annen vegetasjon, er det gjerne rikelig med lav. Lav kan også vokse på jord, men da først og fremst på steder der den ikke blir skygget bort, slik som i høyfjellet og i tørr furuskog på svært næringsfattig grunn.

Lav forekommer sjelden, eller er helt fraværende, i byer og tettsteder. En forklaring på dette er at mange lavarter er ømfintlige for luftforurensning. De kan derfor brukes som indikatorer på hvor luften er uren. Et unntak er bylav som finnes utelukkende, og ofte i store mengder, der det er høy luftforurensning, for eksempel på trær i parker i Bergen sentrum. Fordi andre arter av lav er fraværende, får bylaven liten konkurranse på de ellers så nakne trestammene.

Hordaland er det fylket som har flest arter lav med sterkt kystbundet utbredelse, og noen av dem er i Norge kjent bare herfra, spesielt i Sunnhordland. Disse lavartenes utbredelse faller sammen med områder med mye og hyppig nedbør, minst 2000 millimeter fordelt på over 150 dager i året. I kystfuruskogene kan vi på stein og furustammer finne kyststrylavarter, og der det er innslag av lauvtrær, vokser det buktkrinslav. Der det i tillegg er passe skyggefullt, kan det dukke opp sjeldne skorpelav. Flere av dem har ikke norske navn, men latinske benevnelser som Graphis elegans, Pyrenula harrisii og Thelotrema subtile er jo slett ikke til å skjemmes over.

Både i nasjonal og skandinavisk sammenheng er disse kystbundne lavartene klassifiserte som truete. Skjellporelav er i Skandinavia kjent fra bare fire lokaliteter i Hordaland: to i Austevoll, én på Bømlo og én på Stord. Den vokser på fuktige, skyggefulle og skifrige berg. Vi har derfor et spesielt ansvar for forvaltningen av våre kystbundne lavarter. Det krever kunnskap om forekomster og krav til voksested. Kunnskapsmangel var nok hovedårsaken til at papirhinnelav ble utryddet. Den var kjent bare fra Skutevika i Strandebarm. Etter at det ble bygd fergekai på stedet, forsvant laven. Den er siden ikke funnet i Norge.

Mosene – små og grønne hele året

Små og grønne er de, og ganske like ser de ut, enten de skjemmer ut plenen i hagen eller pannesteinene på taket, eller de skaper trolsk stemning av tilgrodde berg og trestammer. Men den tilsynelatende ensformigheten bedrar: I Norge vokser 1070 arter moser. Mer enn 700 arter har voksested i Hordaland.

Mosene tar opp næring gjennom hele planteoverflaten, fra regnvann og gjennom sigevann fra underlaget de vokser på. Siden mosene mangler røtter, skulle vi kanskje tro at underlaget ikke spiller så stor rolle. Det er snarere tvert om. Mosefloraen på kalkstein har nesten ingen arter felles med den vi finner på gneis og granitt. Trær med næringsrik bark, slik som ask og alm, har ganske forskjellig flora fra trær med næringsfattig bark, som bjørk og rogn.

Generelt kan vi si at mosene fordeler seg langs økologiske gradienter som lys, fuktighet og næringsinnhold på samme måte som blomsterplanter. Men siden mosene er så små – og lett blir skygget bort av annen vegetasjon – har de utviklet måter for å unnslippe denne konkurransen. De kan etablere seg der andre planter ikke kan vokse, som på steinblokker, klippevegger og trestammer. En annen mulighet er å okkupere grunnen der det brått blir blottlagt ny jomfruelig jord, for eksempel etter en brann eller et skred. Moser vil etablere seg raskt på den nye jorda og overleve inntil mer konkurransesterke planter tar over. Slike moser må hele tiden emigrere til nye områder der de kan komme først i køen. For å klare dette må de ved hjelp av vinden spre sporer i enorme mengder.

Mosenes liv handler mye om å holde på fuktigheten og å utnytte den så godt de kan. Hos mange moser er det best vekst om høsten, når fuktighetsforholdene er optimale. Mosene har ingen mulighet til å unngå uttørking, men har mekanismer for at uttørkingen – og svellingen, når mosen igjen fuktes – skal skje så sakte at perioden med fotosyntese kan forlenges. Slik kan skader på cellemembraner og andre organer begrenses ved uttørking og svelling og lettere heles. For å holde på fuktigheten danner mange arter tette tuer, eller de vrir eller spiralsnor bladene når uttørkingen begynner. Andre arter har utviklet fargeløse hårspisser på bladene. Disse reflekterer lys, og minsker fordampningen ved at det dannes et lite lag med stillestående luft over mosetuen.

Mosenes rolle i naturen henger nøye sammen med deres vekselfuktige liv. Den viktigste rollen er nok evnen til å binde store mengder vann, og bidra til å regulere vanntilførselen i vassdragene våre. I fuktige vegetasjonstyper, som myr, sumper og snøleier, er mosene med på å danne grobunn for andre planter. Torvmosene står i en særstilling, ettersom de fungerer som svamper og danner svært mye av biomassen på de fleste myrer.

Mosefylket

Nest etter Sør-Trøndelag er Hordaland det fylket som har flest arter moser. Det milde kystklimaet, med hyppig nedbør i store deler av fylket, er en viktig årsak til den artsrike floraen. Den store variasjonen i topografiske forhold spiller imidlertid også inn. Noen norske mosearter er hittil funnet bare i Hordaland. Snøvrangmose har sin eneste kjente forekomst i verden på morener ved Hardangerjøkulen, gløsbekkemose finnes bare i noen bekker i et lite område på Byfjellene i Bergen, stripekrusmose er funnet bare på strandklipper på Stord, mens brannmose ble oppdaget på brent torv i lyngheia i Lindås for få år siden, det eneste kjente funnstedet i Norge.

Kysten av Hordaland er særlig rik på arter som stiller krav til en mild vinter. Noen av dem overlevde avskogingen i lyngheibeltet for et par tusen år siden. De klorte seg fast på utsatte voksesteder, som steile nordskråninger og kløfter nær flomålet, der deres krav til høy luftfuktighet ble tilfredsstilt. Et eksempel på en slik art er den vakre trinnkrekmose, med sin gulhvite farge, regelmessige fjærgreinete skudd og sterkt oppflikete blad.

Et særegent fenomen hos mosene – som vi ikke finner hos blomsterplanter – er at noen arter er knyttet til sonen med nedbørsmaksimum, ca. 30 til 50 kilometer inn fra kysten. Slike moser er ekstremt følsomme for uttørking og stiller krav til både stor og hyppig nedbør. De vokser gjerne i steile nordskråninger på kystfjellene, der fordampningen er liten. Flere av artene har både en nedre og en øvre høydegrense for sin utbredelse, og det typiske nivået er mellom ca.250 og 600 moh. De vokser på bakken mellom lyng, grastuer eller på stein. De rikeste forekomstene finner vi ofte i skoggrensenivået, fordi nedbøren øker med økende høyde over havet. Den øvre utbredelsesgrensen kan henge sammen med artenes ømfintlighet for frost eller for langvarig snødekning. Mosene som er knyttet til svært fuktig klima, ser ut til å ha mistet evnen til seksuell formering. Ellers i verden forekommer disse artene svært spredt, som i Himalaya, Britisk Columbia, Canada, den sørvestre delen av Alaska og på De britiske øyene. Trolig har de overlevd siste istid i Europa i Sør-England og i Irland og spredt seg til Norge etter siste istid. Vi antar at dagens verdensutbredelse av moser som krever ekstremt høy luftfuktighet, er rester av en langt større utbredelse som artene hadde i fuktigere perioder i tertiærtiden. Prakttvebladmose er en av de vanligste. Sammen med andre fuktighetselskende arter vokser den blant annet i Uskedals-fjellene,på Møsnuken i Os, i de steile nordvendte liene på Skuggestranda og videre innover langs Sørfjorden til Vaksdal.

Engkransmose er plenmosen framfor noen, den vi gjør vårt ytterste for å bli kvitt, som oftest med lite hell. Engkransmose finnes også i skog, men da er den et tegn på at området blir beitet. Det spørs om den i det hele tatt har noe naturlig voksested hos oss.

I Hordaland er det en rik moseflora på trær i alléer og parker, med en rekke arter som ikke vokser i naturlige skoger. En skulle tro at disse artene har gode vekstbetingelser på trær i skogkanten eller i trekronene, der lystilgangen er like god som i alléer, men det gjenstår å påvise at de finnes der. Kanskje har disse artene innvandret først etter at kulturlandskapet ble formet? Eksempler på artsrike alléer og parker finner vi i baronihagen i Rosendal, ved ruinene på Lysekloster, ved Fana kirke og ikke minst i Bergen by, der alléene på Storetveitmarken, på Nordnes og ved Fjøsanger hovedgård er spesielt artsrike. Almebustehette er en liten tuedannende mose som vi i Hordaland bør føle et særskilt ansvar for. Alle norske lokaliteter, bortsett fra én, ligger i fylket. Mest utbredt er den i Bergen kommune, der er arten ganske vanlig på stammer av ulike treslag med næringsrik bark. Så må vi helt til Italia eller Frankrike for å finne den igjen, og da har vi nevnt hele verdensutbredelsen for arten! Vi kan bare undre oss over hvordan og når den kom til Vestlandet.