• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Hieronimus Scholeus´ bergensprospekt

Hieronimus Scholeus´ bergensprospekt ble tegnet omkring 1580, og utgitt i Køln i 1588 i et stort atlas med bilder av «all verdens byer» (Civitates orbis terrarum). Utgaven som her er gjengitt, ble publisert i Amsterdam i 1657. Selv om bybildet er det samme som på originalen, er f.eks. de opprinnelige hansakoggene på Vågen byttet ut med de mer tidsmessige nederlandske fløytskip. De lave husene som her er gjengitt med røde tak, har nok for det meste hatt torvtak (foto: Svein Skare, eier: Universitetsmuseet i Bergen (B 1332)).

Bergen – vår første kongelige residensby – har gjennom århundrer vært Norges største og i lange perioder Nordens største by. De historiske minnesmerkene rundt Vågen forteller at byen har hatt rikshistorisk betydning. På Hieronimus Scholeus’ velkjente Bergensprospekt fra 1580-årene gjenkjenner vi Håkonshallens karakteristiske trappegavler og lensherren Erik Rosenkrantz’ stolte byggverk fra 1560-årene; det vi i dag kaller Rosenkrantztårnet. Det er ikke så merkelig, fordi begge anleggene er restaurerte med dette stikket som forbilde. Erik Rosenkrantz bygget sammen Magnus Lagabøtes portkastell fra 1200-årene og høvedsmannen Jørgen Hanssøns forverk til et mektig forsvarstårn – en «donjon» – og utstyrte det med en renessansefasade mot byen. Bak dagens anlegg på Bergenhus aner vi konturene av middelalderens kongsgård på Holmen, som på denne tiden var forbundet med fastlandet ved et lavt, myrlendt eid.

Middelalderbyen

Som stapelplass for fiskehandelen mellom de rike fiskefeltene i nord og markedene sørover i Europa må Bergen ha fått bystatus på 1000-tallet, trolig under Olav Kyrre. I løpet av 1100-årene vokste byens betydning raskt, og under Håkon Håkonssons styringstid (1217-1263) var Bergen en viktig by i Nord-Europa. Da hadde Norgesveldet sin største utstrekning.

Bybebyggelsen utviklet seg først på Vågens østside. Gradvis ble kaifronten skjøvet ut i Vågen, ved hver gjenoppbygging etter de tallrike brannene. Vi kan ikke i dag si sikkert om bebyggelsen begynte ute ved Holmen eller inne i Vågsbotn. Handelsvirksomheten i Vågsbotn synes å ha stagnert i løpet av 1200-tallet, samtidig som Olavskirken gikk over til å bli klosterkirke for fransiskanerne eller gråbrødrene.

På Stranden eller Strandsiden, Vågens vestside, omtales i 1100-årene både Jonsklosteret, som lå ved den nåværende Tårnplass, og Munkeliv kloster med Mikaelskirken, i det området vi i dag kaller Klosteret.

Ved midten av 1200-tallet oppførte erkebiskopen i Nidaros sin mektige bygård i stein der Nykirken nå ligger, midt imot det kongelige anlegget på Holmen, og med en fasade lenger enn Håkonshallens. Anlegget inneholdt lagerhus for tiendeinntekter. Også klostrene må ha hatt behov for bebyggelse ved sjøen. I 1200-årene vet vi dessuten at flere medlemmer av stormannsaristokratiet hadde sine bygårder på Stranden. I løpet av 1300-tallet er det grunn til å tro at sjøbebyggelsen omkranset hele Vågen. Ennå vet vi for lite om Strandsidens gårdsbebyggelse. I nyere tid har den hatt en lignende struktur som Bryggens gårder – med en vesentlig forskjell. På Bryggen utviklet det seg en sammenhengende bryggefront foran gårdene. På Strandsiden og i Vågsbunnen derimot ble bodene bygget ut i sjøen, med hoper mellom, der skutene gikk inn for å losse og laste. Dette ble et viktig trekk i bybildet, helt fram til storbrannen i 1916.

Lite er kjent om byborgernes hus. Både to- og treetasjes hus med ildsted er dokumentert på Bryggen, såvel som enkle reisverkshus og laftehus av loftstypen. Rike bymenns og stormenns hus kan ha vært som Finnesloftet på Voss og Lagmannsstova på Aga, som kanskje hadde sine forbilder i bymiljøet.

Reformasjon og renessanse

Bergens posisjon som sentrum i Norgesveldet ble gradvis svekket, men stillingen som Norges største by beholdt den likevel lenge. Da Håkon V Magnusson i 1299 overtok tronen ved broren Eriks død, ble han sittende i sin nybygde borg «i Akersneset» ved Oslofjorden, som han tidligere hadde styrt sitt hertugdømme fra. Etter Håkon VI’s død i 1380 var det ikke lenger noen kongelig residens på Holmen i Bergen. Den store sotten i 1349-50, Svartedauen, ødela befolkningsgrunnlaget og reduserte det vestnorske aristokratiet som hadde spilt en viktig rolle i norsk utenrikshandel.

De tyske «vintersitterne», hanseatene, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende alt på 1200-tallet, fylte etter hvert tomrommet, og snart var både Bryggen, nordlandshandelen og utenrikshandelen på hanseatenes hender. En fjern kongemakt i København, og kongens høvedsmann eller slottsherren på Bergenhus, var lenge på vikende front. Under krigene mot hansestedene ble Bergen tre ganger herjet og brannskattet av de hanseatiske fribytterne, vitaliebrødrene. I 1476 brant Bryggen og deler av østbyen inn til og med gråbrødreklosteret (nåværende domkirke), og i 1487 brant hele Strandsiden fra, Klosteret til Skostredet.

Mens hanseatene på Bryggen beholdt det gamle gårdsfellesskapet, som passet til deres organisasjon, ble det fra midten av 1500-tallet gradvis avviklet både på Øvregaten og Strandsiden. De nye enkelteiendommene hadde fremdeles karakter av gård i bergensk forstand – med sjøboder mot Vågen og bolighus mot gaten, gjerne med kramboder i halvt underjordiske kjellere. De overjordiske, såkalte brannfrie kjellere var stadig en viktig del av kjøpmannens «forsikringsordning».

Da Strandgatens ytre del sto avbrent etter siste krig, var det rekken av hvelvete kjellerbygninger som gjorde sterkest inntrykk. Omtrent slik kan de også sees på et perspektivkart utarbeidet etter brannen i 1686. Etter denne brannen ble Nyalmenning – den nåværende Holbergsalmenning – anlagt.

Scholeusstikket fra 1580-årene viser en by tett konsentrert rundt Vågen, med det nye renessanseslottet ytterst på Holmen. Den sterke ekspansjonen utover 1600-tallet sprengte Vågens grenser. Sjøboder av samme type som på Strandsiden kom opp langs Skuteviksbukten og Sandviksbukten og langs Puddefjorden på Nøstet og Sydnes. Mange av de sjøbodene som ennå står i Sandviken og Skuteviken, dateres til 1600-tallet. Det kan vi se av det kraftige tømmeret, den middelalderpregete lafteteknikken og den malte rankedekoren. Sjøbodene skapte «arbeidsplasser», og andre fulgte etter; reperbaner og møllebruk. Elveløpene ned fjellsiden i Sandviken ga drivkraft til møller og ferskvann til grender av bolighus som vokste fram her. På Sydnes, Nøstet og vestsiden av Nordneshalvøyen var det helst sjømenn og fiskere som slo seg ned.

«Den gamle by»

Den 19. mai 1702 ble Bergen rammet av den mest omfattende i den lange rekken av bybranner. Brannen begynte like ved Manufakturhuset og tok med seg bebyggelsen på begge sider av Vågen – slik at bare Mariakirken, festningen og bebyggelsen fra Kroken oppover Stølen ble stående igjen på østsiden. Men på Strandsiden viste Nyalmenning seg å bestå prøven som brannskille. Denne gang strøk altså Bryggen eller Kontoret med – den bydelen som ikke hadde brent i sin helhet siden 1476 og dermed hadde bevart middelalderens preg. Men ved gjenreisningen skjedde det ikke et avgjørende brudd med fortiden. Funksjoner og behov var de samme, og tomteforholdene var de gamle.

Bevarte bygninger på Bryggen og i Vågsbunnen viser at laftehusene fra gjenreisningsperioden opprinnelig har stått med upanelte og malte tømmervegger – på Bryggen var gavlene endatil prydet med malte rankedekorasjoner. Husene på Bryggen ble bordkledd i 1730-årene, samtidig som de blyinnfattede rutene ble erstattet med vinduer med tresprosser.

Etter brannen i 1756 gjør nye stilimpulser seg gjeldende i bybildet. Rokokkostilen må ha passet godt for bergensernes lynne og for byens uregelmessige topografi. Ved gjenoppbyggingen etter 1702-brannen klages det over at borgerne «observerer hverken Linie, Regularitet, zirlighed eller Magelighed». Rokokkoen kom til å prege det vi forstår med det gamle Bergen, selv om detaljer som portaler og listverk skiftet med de vekslende stilarter. I 1800 brant igjen Nykirken og strøket omkring, og i 1830 området på begge sider av Strandgaten mellom Holbergsalmenning og Muralmenning. Men ellers forble 1700-talls byen i hovedtrekkene uforandret gjennom det meste av 1800-årene.

Et særtrekk ved Bergen, sammenliknet med andre norske byer, var den relative sosiale likhet i bybildet. Storborgerne bygget seg nok staselige og prydelige hus langs hovedgater og almenninger. Men de store palèer, som i Trondhjem og Christiania, finner vi ikke. Til gjengjeld finner vi det prydelige og solide snekkerhåndverk igjen også på småborgernes mindre hus, ja like til sjømenns og håndverkssvenners hytter på Nøstet og Verftet. Et nytt hus kunne gjerne skyte opp «over natten», fortelles det, fordi ostringene hadde utviklet sin egen ferdighusteknikk. Husene ble laftet opp hjemme på gården – eller på en av byens almenninger – tatt ned og gjenoppsatt på de trange tomtene i byen.

Det meste av den gamle borgerlige trehusbebyggelsen er borte, forsvunnet ved branner og reguleringer, fordi den lå ved byens hovedgater og almenninger. Derfor er lyststedene i utkanten av byområdet i dag det beste vitnesbyrdet om denne arkitekturen. Alt på slutten av 1600-tallet hadde kjøpmenn innrettet seg såkalte lystværelser i Skutevikens og Sandvikens sjøboder. På samme tid etablerte nyslåtte adelsmenn seg med residenser på de gamle setegårdene utenfor byen, som Stend og Landås.

Men fremfor alt var det Sandviken som ble lyststedenes bydel. Christinegård er en fin representant for klassisismen, med sin balustrade og sidefløyer, etter en ombygging omkring 1830. I lien ovenfor står lysthuset Mon Plaisir, formet som et gresk tempel – et stykke nips i landskapet. Med senempiren i 1840-årene får også hovedhusene tempelfront. Det mest monumentale av disse er Kronstad i Årstad sokn. Den har vært tilskrevet byens stadsconducteur Ole P. Riis Høegh. Høegh har i alle fall også ansvaret for noen offentlige bygninger i mur fra denne tiden. De som står igjen, er Norges Bank på Vågsalmenning og Katedralskolen i Kong Oscarsgate, på den gamle bispegårdens plass.

Mot en ny tid

Flere faktorer medvirket fra midten av 1800-tallet til å sprenge den gamle rammen. Ny teknologi førte til nye næringsveier og ny samferdsel. Industrialiseringen begynte i 1840-årene, med Prahls jernstøperi i Marken – samtidig som Peter Jebsen etablerte tekstilindustri i Arna. I 1850 kom Wiingaards jernstøberi ved Strømmen i Årstad herred – i 1855 slått sammen med Prahls støperi. I 185l ble det bygget bro over Strømmen, og i 1855 etablerte Michael Krohn Bergens Mekaniske Verksteder i Solheimsviken. Samme år ble også Laxevaag Verft opprettet, som en videreutvikling av en eldre skipsbyggingstradisjon. Både i Solheimsviken og på Laksevåg vokste det fram tettstedsbebyggelse – små tradisjonelle trehus, men og større arbeiderboliger.

Men det var nordre del av Fjellsiden – områdene ved Stølen – som kom til å bli arbeiderbyen. «Selskabet for Arbeiderboligers Opførelse i Bergen» ble stiftet i 1852 og oppførte like etter den såkalte Boligen i Henrik Wergelandsgate 35, fredet i 1982. Det er en kasernelignende toetasjes trebygning med små toværelsesleiligheter, 28 m2, for 48 familier. Denne formen for bebyggelse kom foreløpig ikke til å danne skole. De tilstøtende områder, Krohnengen og Wesselengen, ble i 1860-årene regulert til en stramt kvartalsbundet småhusbebyggelse i tre – faktisk en standardisert typehusbebyggelse, men med rot i eldre bergensk trehusmiljø. Det er og var et trivelig strøk. Men en av grunnene til at det var utsett til arbeiderstrøk, var at det lå for høyt til å betjenes av byens nye vannverk. Og dette strøket kom snart til å bli overbefolket i en grad som aldri hadde vært forutsetningen.

Byen vokser

Byens grenser begynte etter hvert å føles trange. Selv utbyggingsområdene på Nygård lå utenfor bygrensene. Sammen med Møhlenpris, Lungegården og Kalfaret utgjorde de Domkirkens landsogn, mens Sandviken dannet Korskirkens landsogn. Dette var områder som opprinnelig hadde hørt til byens «takmark», men som var blitt privatisert i løpet av 15- og 1600-årene. I 1875 vedtok Stortinget omsider innlemmelse av landsoknene, som var etablert med egne formannskap. Utover i 80- og 90-årene kom det for alvor fart i utbyggingen av disse strøkene. Nå kom det inn en helt ny boligtype – den kontinentaleuropeiske leiegårdsbebyggelsen i mur, med nyrenessansefasader i sementstukkatur. I Norge er Oslo og Bergen alene om typen. På Sukkerhusengen, og til dels på Møhlenpris, ble det bygget for de høyere sosiale lag, med store og for sin tid velutstyrte leiligheter; på Ladegården og nedre Nygård tettere, trangere og mørkere for arbeiderklassen. Langs den nye Nygårdsgaten reiste det seg derimot mange «fæle kantede Kasser uden Spor af Arkitektur eller Stil». Øverst på høyden, på den gamle «Rakkerhaugen», oppførte Christiania-arkitekten Nebelong i 1864 «den nye» museumsbygning i italienskpreget nyrenessanse.

Nygårdshøyden ble bokstavelig talt en modell av et lagdelt samfunn. Oppover skråningen kvartaler med murforblendete toetasjes trehus for middelklassen, oppe på høyden først noen større murleiegårder i luksusutgave, så en engelskpreget rekkebebyggelse i mur med forhage fram mot Parkveien og den nye Nygårdsparken, og endelig langs Parkveiens østside og Villaveien og mot Sydnes- og Muséplass, de store prangende villaer i tre og mur for de virkelig rike.

I mellomtiden var den historiske bykjernen begynt å skifte ham. For første gang ble det fra 1870-årene revet hus som ikke var brannskadet; nå for å oppføre større hus i tegl. Det var begynnelsen på en ny kontinental «city-arkitektur», tyskpreget gjennom periodens tyskutdannete arkitekter.

Det var den nyeste og mest klassisistisk pregete bydelen, brannstrøket fra 1855, som først ble omskapt i historismens brokete bilde. I løpet av 1880-årene blir Torvalmenning og tilstøtende deler av Strandgaten omskapt til et moderne kontinentalt storbystrøk. Det meste av dette forsvant ved den store bybrannen i 1916, og som følge av en senere tids nedvurdering.

Selv ikke det homogene historiske bildet ved Vågen skulle overleve århundret. I 1901 brenner sjøgårdene mellom Muralmenning og Holbergsalmenning. Som før blir de gjenreist ganske raskt, men nå i mur og i helt andre dimensjoner. Stilpreget er tidens nye stil – jugend, eller art nouveau. Den er sjelden i sin rendyrkete form i Bergen, som ellers hadde liten byggevirksomhet på denne tid. Men det virkelig radikale var at det ble lagt en ny gate – C. Sundtsgate – mellom bodene og bebyggelsen på nedsiden av Strandgaten. Nå, mere radikalt var det nå ikke enn at det hadde vært foreslått for hver ny brann helt siden 1600-tallet. Dermed var kontinuiteten brutt på Strandsiden.

Og byveksten fortsatte. I 1915 ble den selvstendige kommunen Årstad innlemmet i Bergen. Det bare forsterket en urbanisering som lenge hadde vært i gang.

Bergensbrannen

Det avgjørende skille for den gamle by ble satt en stormfull januardag i 1916; det som siden har hett Bergensbrannen. Den føyer seg naturlig til rekken av de historiske bybranner – også i sitt utspring: En gesell arbeider med bart lys i søndre Muregård. I løpet av kort tid er ikke bare gården, men hele Strandsiden mellom Muralmenning og Torvalmenning/Rådstuplass et brølende inferno. Borte er både de tradisjonsrike sjøgårder mot Vågen og den stolte city-arkitektur fra århundreskiftet.

Tross vanskelige tider var det en imponerende vilje og evne til å organisere opprydnings- og gjenreisningsarbeidet. Det ble holdt nordisk reguleringskonkurranse og flere utbyggingskonkurranser, med store ambisjoner, både funksjonelt og estetisk. Og idealene var andre nå enn i tiden før århundreskiftet. Man så og beklaget bruddet med den historiske kontinuitet og søkte forbildene i lokal arkitektur fra 1600- og 1700-årene; en ny nybarokk så å si. Også byplanidealene var nybarokke – kanskje med et islett av rokokko, i sansen for de skjeve akser og overraskende perspektiver.

Krig og gjenreisning

Krigsårene 1940-45 førte med seg nye dramatiske endringer i bybildet. I 1940 ble store deler av den gamle trebebyggelsen på Nordnes mellom Vågen og Haugeveien ødelagt av engelsk bombeangrep. De største ødeleggelsene skjedde imidlertid i året 1944. Verst gikk det ut over Laksevåg, der tyskerne hadde sin ubåtbunker, men også Engen-Nøstet-området, der det gamle teater, Europas eldste borgerlige teater, ble totalskadd.

De største sårene skyldtes likevel eksplosjonskatastrofen den 20. april 1944, da en tysk ammunisjonsbåt gikk i luften ved Festningskaien. Skadene var omfattende over store deler av byområdet, men verst ved Vågens ytre del. Sentrale historiske monumenter, som Bergenhus festning med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet på den ene siden, og Nykirken og Tollboden, på den andre ble lagt i ruiner.

Det var naturligvis en stor nasjonal oppgave å gjenreise disse bygningene, særlig Bergenhus. For andre deler av bygningsarven var imidlertid forståelsen liten, både i krigsårene og i de 20 første etterkrigsårene. Sanering og gjenreisning ble to sider av samme sak.

Etter iherdig arbeid fra Fortidsminneforeningen lyktes det i løpet av 1960-årene å få gjennomslag for bevaring av Ytre Markevei-strøket og for den gjenstående del av Strandgaten, mellom Holbergsalmenning og Muralmenning.

Tidsskillet for rivingsideologien kom i 1974, da bystyret opphevet saneringsvedtaket for Marken, som nå i hovedsak ble regulert som et bevaringsområde. Dette illustrerer et dilemma i etterkrigstidens byutvikling: På den ene siden ønsket om en regulering av byens sentrale strøk; på den andre bevegelsen ut fra bykjernen mot de nye boligområdene.

Rammen sprenges

Etterkrigstiden kjennetegnes nettopp av nye boligstrøk utenom den ringen av villabebyggelse som omgav tettbebyggelsen i den gamle by.

I Landås-området i søndre bydel vokste det i løpet av få år fram en helt ny «drabantby», på størrelse med en middelstor norsk by. Denne drabantbybegyggelsen toppet seg bokstavelig talt på kommunegrensene, i konsentrert høyblokkbebyggelse: Mannsverk mot Fana, Lønborg mot Åsane og punkthusene i Mikael Krohnsgate på grensen mot Laksevåg kommune.

Fyllingsdalen ble innlemmet i Bergen i 1955, men utbyggingen kom først i gang i 1960, med Varden-området lengst i sør, i sammenheng med utbyggingen av marinens hovedbase Haakonsvern i Mathopen. På denne tid var også boligbyggelagenes ekspansjon i nabokommunene i gang, med Søre Slettebakken i Fana og Prestestien i Åsane, begge steder tett og høyt. Bedre gikk det ikke i Loddefjord i Laksevåg kommune.

Innlemmelsen av nabokommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane i 1972 førte ikke til noen radikal endring i boligutbyggingsmønsteret. Åsane kom fortsatt til å dominere. Nærheten til Flesland flyplass og den nye motorveien fra sør ble bestemmende for lokaliseringen av næringsarealene på Kokstad og Sandsli, som ga rom for det meste av den nye oljebaserte virksomheten.

Den nye bystrukturen skapte et enormt press på kommunikasjonslinjene og dermed på det gamle sentrum. Her ble tendensen forsterket av en vanskelig topografi og av at den skinnegående lokaltrafikken samtidig ble nedlagt – både Sporveiens og Jernbanens.

Eidsvågtunnelen mot Åsane og Puddefjordsbroen mot Laksevåg – begge bygd i 1956 – var avgjørende gjennombrudd for byveksten. Tunnelen gjennom Løvstakken til Fyllingsdalen kom først i 1968. Jernbanetunnelen gjennom Ulriken i 1964 gjorde slutt på lokalbanen til Fana, men skapte en raskere og bedre bane til Arna. Den nye nordre innfartsåre, med tunnel fra Sandviken til Nygårdstangen, har foreløpig fanget opp presset fra den forserte utbyggingen i Åsane og Nordhordland. De senere årene har vi sett en økende politisk vilje til å satse på kollektivtrafikken, særlig gjennom den nye bybanen. Dermed vil en viktig del av byens middelalderlandskap – det som ennå er igjen av Alrekstad Kongsgårds innmark – være spart for ytterligere inngrep.

Forsøk på rekonstruksjon av Bryggen på 1500-tallet.

Forsøk på rekonstruksjon av Bryggen på 1500-tallet. Selv om denne akvarellen fra århundreskiftet ikke er historisk korrekt, gir den oss et bilde av den travle virksomheten ved Kontoret. Legg merke til rankedekorasjonene på gårdene (akvarell: Rasmus Christiansen, ca. 1900. Foto: AV-avd. UiB, eier: Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen).

Utsnitt av byprospekt fra 1740-årene

Etterhvert som byen ekspanderte på 1600-tallet ble Sandviken et område som, i tillegg til gårdsbruk, var preget av håndtverksaktiviteter, møllebruk, reperbaner og sjøhus. Utsnitt av byprospekt fra 1740-årene (foto: Egil Korsnes, eier: Universitetsbiblioteket i Bergen).

«Bumannen»

«Bumannen», en bygningsstril fra Osterøy. Trefigur fra 1706 på gavlveggen av Bugården på Bryggen (foto: Einar Nilsson).

Rådstuplassen med Rådstuen og Stiftsgården (Hagerupsgården) til høyre

Rådstuplassen med Rådstuen og Stiftsgården (Hagerupsgården) til høyre. Supraport (døroverstykke) av J.C. Dahl (1806). Begge bygningene er her vist i barokkens utforming, før ombyggingen senere på 1800-tallet. Rådstuen er oppført av lensherren Christoffer Valkendorf i 1550-årene. Stiftsgården er oppført like etter bybrannen i 1702 som et privat palé ("Rådstuplass 1806", 48x128. Foto: Fotograf Henriksen a.s./Geir S. Johannessen, eier: Bergen Billedgalleri (BB 626)).

Nygårdsbroen

Nygårdsbroen er et uttrykk for byens ekspansjon på midten av 1800-tallet. Nå fikk byen en ny «Søndre innfartsåre». Etterhvert overtok denne mer og mer av ferdselen som til nå hadde gått gjennom byporten (tegning: ukjent, eier: Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen) (KK 233/4)).

Torvalmenningen i 1898

Torvalmenningen i 1898. Det klassiske preget denne bydelen fikk etter brannen i 1855, ble i 1880-årene byttet ut til fordel for en mer tidsriktig, kontinental «city-arkitektur» (foto: O. Svanøe, eier: Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen) (KK 360/1)).

Utsikt fra brannstasjonen mot Torvalmenningen en vinterdag tidlig i 1916

Utsikt fra brannstasjonen mot Torvalmenningen en vinterdag tidlig i 1916 (Knud Knudsen & Co, eier: Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen) (KK 9941, 16x22)).

Landås

Landås med høyblokkbebyggelsen på Mannsverk i forgrunnen (Svein Nord).

  • Bjerknes, K. (1961) Gamle borgerhus i Bergen. Bergen, Universitetsforlaget.
  • Koren-Wiberg, C. (1908) Bidrag til Bergens kulturhistorie. Det Hanseatiske Museums skrifter, nr. 2. Bergen, Museet.
  • Koren-Wiberg, C. (1921) Bergensk kulturhistorie. Det Hanseatiske Museums skrifter, nr. 3. Bergen, Museet.
  • Lavik, P. J. (1976) Hus og byggeskikk. Hartvedt, G. H. red. Hordaland og Bergen. Bygd og by i Norge. Oslo, Gyldendal, s. 447-473.
  • Lidén, H.-E. & Magerøy, E. M. (1980-1990) Bergen. Norges kirker. Oslo, Riksantikvaren.
  • Trumpy, B. (1977) Bergenske lyststeder. Bergen, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Bergensavdelingen.
  • Det Antikvariske register for Bergen (1968-1985). Bergen, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Bergensavdelingen.