• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Kart over kysten fra Stavanger til Bergen fra 1588-utgaven av Wagenaers sjøatlas. Dette er typisk for de tidlig trykte sjøatlasene som kombinerte dagens kunnskap om geografien langs navigasjonsrutene med en vakker kunstnerisk utforming. Vi kan lete forgjeves etter bl.a. Hardangerfjorden, men flere kjente handelssteder langs leia er merket, bl.a. Bakholmen (Bag holm) og Bukken (Bock op Ra). Noen stedsnavn er feilplasserte, mens andre er vanskelig å identifisere idag. Tallene angir sjøens dybde i favner (eier: Statens Kartverk).

I århundrer har folk flest klart seg uten kart på lange reiser, både på seilas og under vandringer med hest eller til fots. Nordlendingene seilte til Bergen uten kart, vestlendingene dro østover, over Fillefjell og langs slepene uten kart. I lokalsamfunnet dro folk til fjells med buskapen, uten kart. En ting var felles på alle vandringer: kjentfolk eller veivisere; noen som hadde vært der før, som kunne kjenne igjen landskapet i all slags vær og som kunne føre de reisende fram til målet. Øyer og skjær, elver og stier, gårder og fjellformasjoner ble kjent igjen, tolket og brukt for å finne fram. Kjentfolket hadde et slags kart i hodet. Informasjonen som vi idag finner på kart, hadde de lagret i hjernen. Deres kart gikk i arv ved muntlige overføringer og ikke skriftlig tradering, akkurat som vi finner veien til skolen eller butikken idag. Vi har alle hodene fulle av kart, men den store forskjellen mellom oss og vanlige mennesker før 1880 er at vi har lært både å tegne enkle kart og tolke tegnene på kart som profesjonelle karttegnere har laget.

I vanlig tale er ordet kart brukt til å dekke mange typer grafiske avbildninger av jordens overflate. I dagligtale skiller vi ikke mellom skisser laget for å vise festdeltakere veien til huset og Statens Kartverks detaljerte og nøyaktig produkter. Gamle kart inkluderer også mange forskjellige typer kart, laget for forskjellige formål og utført i høyst forskjellige teknikker. Detaljkart over Hordaland er et forholdsvis nytt fenomen; et produkt av den vitenskapshistoriske utvikling etter midten av 1700-tallet. Det finnes noen få eldre kart, laget hovedsaklig av eller for utlendinger, men lokalkart oppstod først og fremst fordi det var behov for et slikt hjelpemiddel i rettsaker om eiendommer eller til bruk for sentraladministrasjonen.

Det er ikke alltid Norge er inntegnet på de eldste europeiske kart, og kunnskapen om hvordan landet så ut, har ikke vært stor. Enkelte middelalderkart, tegnet enten til navigasjon eller for å vise omfanget av verden for kirkelige ledere, inkluderer Norden et sted nordenfor Kontinentet og østenfor de britiske øyer. Bergen og de største byer kan være plassert på denne landmassen, men kartene forteller ikke mer enn at disse byer eksisterer i nord. Egentlig må vi opp til første halvdelen av 1500-tallet før det ble laget mer detaljerte kart som viser både noe av landskapet og topografien. Det meste kjente kart er Olaus Magnus’ «Carta Marina» som utkom først i 1539, men som finnes i flere utgaver. Det finnes også flere kartbøker som utkom etter 1560, med deler av norskekysten avbildet.

Den vitenskapelige kartframstilling tok et stort skritt framover med Gerhard Mercators arbeid i 1590-årene, men allerede fra 1580-årene ble det utgitt en ny serie atlas med egne kartblad over de skandinaviske land. Slike atlas ble laget både for det voksende marked av maritime handelsreisende, og for militærmaktene i land som England og Nederland. Den norske kysten med sine mange holmer og skjær, skulle kartlegges og de viktigste havner, sjømerker og byer måtte inntegnes. Kunnskapen om innlandsområdene var heller mangelfulle, og feilene som finnes på ett kart, har en tendens til å gå igjen i andre atlas.

Toneangivende for disse kystkartene som utkom i Nederland og England, var atlasene til Lucas Janszoon Wagenaer, som ble trykt i flere utgaver etter 1584. I utgaven fra 1588 finner vi et kart over kysten fra Stavanger til Bergen, og i tillegg til kartet er det en beskrivelse over kysten og Bergen.

Et udatert kart, men sannsynligvis fra andre halvdelen av 1700-tallet, viser veien fra Kyrkjebyrkjeland ved Nesttun til Os. De fleste av veiene på dette kart er fremdeles i bruk som hovedveier. Kartet er i målestokk 1:60 000 (eier: Statens Kartverk).

Et håndtegnet og udatert kart over Hardanger Prostie i samlingene til Statens Kartverk. Kartet må være fra 1820-årene, da Hardanger og Voss ble samlet til et prosti i 1819. Det framgår av nøkkelen til kartet at tegneren har vært mer opptatt av eiendommer og administrasjonsgrenser enn av å  vise veiene eller landskapet. Kartet var sannsynligvis et bestillingsverk for å vise utstrekningen av prostiet. Målestokk ca. 1:400 000 (eier: Statens Kartverk).

Håndtegnet kart over Nordhordlands prosti på slutten av 1700-tallet. Målestokk ca. 1:300 000 (eier: Statens Kartverk).

Et utsnitt av Wergeland og Waligorskis veikart over Norge fra 1847. De viktigste veier på sjø og land er markert, mens  bare de høyeste fjell er inntegnet. Kartet fikk stor utbredelse og utkom i 8 utgaver (eier: Kartsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen).

Kaptein Emanuel Lund utga et veikart over Søndre Bergenhus Amt i 1868, litografert og trykt i Buchers litografianstalt i Bergen. Dette var et av de mest utbredte veikart over Hordaland i det forrige århundre, tiltross for den utskjelte og inkonsekvente stavemåten av stedsnavn. Utsnitt av kart i Universitetsbiblioteket i Bergen (eier: Kartsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen).

  • Fladby R. red. (1982) Hordaland fylke. Gamle norske kart: samkatalog over utrykte kart fra de siste 300 år, nr. 11. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Harris, C. J. (1991) Bergen i kart fra 1646 til vårt århundre. Bergen, Eide forlag i samarbeid med Bergen kommune.