• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Takskifer klar til henting. Fra skiferbruddet på Nordheim på Voss.

Takskifer klar til henting. Fra skiferbruddet på Nordheim på Voss, ca.1920. (Per Braaten)

Hordaland har opplevd flere «steinaldrer ». Den første var i selve steinalderen, med Bømlo som senter for hard stein til redskap og våpen. Myk kleberstein ble formet til forskjellige bruksgjenstander – og samme stein var ettertraktet til middelalderens bygninger. Marmor var råstoff til kalkmørtel, men ble også hogd i blokker – mest til utsmykking av danske slottsanlegg på 1700-tallet. I siste del av 1800-tallet ble stein igjen populært, og mye hard stein ble hogd til brostein og bygninger. Den siste «steinalderen» er bare vel tjue år gammel – etter en lang periode med dominans av asfalt og betong har naturstein igjen blitt etterspurt på gater og torg, i veianlegg og på bygningsfasader.

De eldste bruddene

Grønnstein ble brutt på Hespriholmen for over 8000 år siden, og fra fjellet Siggjo ble hard ryolittisk lava hogd ut fra for om lag 6000 år siden. Disse bruddene gjorde Bømlo til fylkets viktigste produksjonssted av emner til redskap og våpen i de eldste tider.

Den myke klebersteinen ble tatt i bruk allerede i steinalderen, men bruken økte i senere perioder – særlig i vikingtiden da produksjon av gryter og kar nådde et høydepunkt. Kleberstein ble også anvendt til støpeformer, vevlodd, garnsøkker – og den skifrige varianten til baksteheller. Det finnes mange forekomster av kleberstein i Hordaland, og de aller fleste viser spor etter uttak.

Middelalderen – de første steinbygningene

Før middelalderen ble stein til bygningsformål bare brukt til bygdeborger og enklere murverk. Det var helst løs stein fra de nærmeste omgivelsene som ble benyttet – stablet opp uten mørtel. Da kristningen av Norge begynte på 1000-tallet, skulle klostre og mange av kirkene bygges i stein. Dette krevde kunnskap som nordmennene ikke hadde på den tiden. Steinhoggere og byggmestere som fulgte med kirkens menn fra nærliggende land, utgjorde den første organiserte arbeidsinnvandringen til Norge. Mange av dem som kom til Hordaland, var fra England, men også svensker, tyskere og andre nasjoner var representert. Murverket i de kirkelige byggverkene var i stor grad løsblokker som ble funnet i jorden, langs strender og i steinurer. Sannsynligvis ble det også brutt ut stein av fast fjell til murverket.

Det trengtes imidlertid også stein som kunne formes til vakre ornamenter, innfatninger rundt vinduer og dørportaler, og såkalt kvaderstein – tilhogde steinblokker til hjørnestein og til murverket i de mest prestisjefylte byggene. De utenlandske håndverkerne var vant til myk stein fra sine hjemland, sandstein og kalkstein som lett kunne hogges til. I Norge, og særlig i Hordaland, er det lite av disse steinsortene, det er mest hard stein på våre trakter. Klebersteinen ble redningen – den myke steinen viste seg å være ideell til formålet. Slik startet en spesiell tradisjon som finnes bare i Norge: kleberstein som bygningsstein. Mange av de største av de opprinnelige grytebruddene fra førmiddelaldersk tid ble mer eller mindre tømt for stein – i alle fall de som lå nær sjø. De bruddene vi kjenner til, som vi antar ble utnyttet i middelalderen, finner vi ved Lyklingfjorden i Bømlo, i Etne, på Russøya og Bergsholmen ved Reksteren, Vargavågen og Lysekloster i Os, Kvernes og Ådland i Samnanger, Sævråsvågen i Lindås, Arsvågen og Baldersheim i Fusa, Hana i Vaksdal og i Rosendal.

Marmor – til mørtel og danske slott

Marmor er en relativt myk bergart, men den ble bare i liten grad benyttet til bygningsstein i middelalderen. Den var imidlertid meget viktig som råstoff til kalkmørtel, datidens sement, som steinbyggerne trengte i store mengder. I Sunnhordland finnes et belte av marmor som strekker seg fra Varaldsøy, over den sørøstlige delen av Tysnes og øyene Seløya, Storsøya og Huglo, videre til den lille øya Hille nær Halsnøy og til slutt ved Moster i Bømlo. Marmoren måtte brennes i kalkbrenningsovn før den kunne brukes. Den eldste kjente ovnen, som er funnet ved Røyksund på Bømlo, er fra 1200-tallet. Men vi kan regne med at kalkbrenning har foregått allerede fra de første steinbygningene ble ført opp på 1000-tallet.

Steinbyggertradisjonen gikk tilbake i slutten av middelalderen. I de følgende 300 årene ble det reist svært få steinbygninger – det meste ble bygd i tre. Men i Danmark ble det bygd i stein også i denne perioden. De danske kongene og deres arkitekter fattet interesse for den norske marmoren som bygningsstein. I 1702 begynte uttak av marmor i de Lillienschioldske marmorverker – først i Sunnhordland, men etter hvert også på Marmorøyen i Nordåsvatnet og i Korsdalen nær Paradis. Mesteparten gikk til de danske kongenes slott i København – lite ble igjen i vårt distrikt. Driften i disse bruddene foregikk med stadige avbrudd, og de siste ble lagt ned i første halvdel av 1800-tallet.

Skifer

De eldste «industrielle» skiferbruddene vi kjenner til i Norge, ligger ved Sålesnes i Jondal kommune. Den tidligste dokumenterte driften er fra 1400-tallet, men gjaldt da mest kvernstein. Skiferen, ofte kalt hardangerskifer, er mye brukt til takheller i distriktet. Ellers er den mest brukt til gangheller – fra omkring 1860 i stor grad på bergenske fortau. Det finnes mange skiferbrudd i Hordaland, flest i Hardanger, Fusa, Kvinnherad og Sveio og på Voss. Det har i perioder vært betydelig drift ved flere av disse bruddene, men bare i Jondal og på Voss er det fremdeles skiferdrift av et vist omfang.

Vossaskiferen skiller seg ut ved at den kan spaltes i tynne plater, noe som gjør den mer egnet til takskifer enn de tykke skiferflakene fra de andre bruddene. Driften på Voss har trolig foregått siden slutten av 1700-tallet – med opptil 500 mann i arbeid. Resultatet ser vi nesten overalt i fylket, flesteparten av de mange grå skifertakene kommer fra Voss.

Den nye steinalderen – mest gneis og granitt

Steinindustri basert på hard stein fikk en ny vår fra 1870-årene og framover. Hogd bygningsstein ble da etterspurt over hele landet – fra hele fasader til enklere innslag og hogde ornamenter. Mange av bruddene leverte også brostein, som ble stadig mer etterspurt. Det utviklet seg dessuten et marked for gravstein, trapper og lignende mindre produkter. Kaistein ble det økende behov for etter hvert som trekaiene skulle erstattes med mer varig materiale.

De første bruddene vi kjenner til i vårt fylke, lå i Bergen, der de allerede tidlig på 1800-tallet tok ut hard kvartsitt på Dragefjellet, og noen tiår senere ved «Rosenberghagen » (nåværende Øysteins gate) og på Rothaugen. Kvartsitten, en svært hard sandstein, gikk hovedsakelig til murer i mer eller mindre bearbeidet form. På Sydneshaugen lå det også andre steinbrudd i siste halvdel av 1800-tallet, der ble det tatt ut gneis, blant annet til brostein fra rundt 1860.

Det første bygningssteinbruddet som ble etablert utenfor Bergen, var på Rubbestadneset i Bømlo, der de første steinarbeiderne – mest svensker – ankom i 1868 for å bryte granitt til Skoltegrunnsmoloen. Flere brudd ble i de neste tiårene etablert omkring Innværsfjorden og Urangsvågen, og et par mindre brudd ble satt i gang utenfor Rolvsnes. Brostein var hovedproduktet, men hogd bømlogranitt finner vi også i mange staselige bygninger i Bergen fra denne tiden, ikke minst som trapper. Bruddene ble nedlagt eller fikk sterkt redusert drift rundt 1915.

I Austevoll ligger det mange granittbrudd i den vestlige delen av Huftarøy og på øyene vest for disse bruddene. Det første bruddet er fra slutten av 1880-årene. Også her var det mest svensker i arbeid til å begynne med, men etter hvert ble flere brudd etablert, og mange austevollinger ble steinarbeidere. Austevollgranitten ble ikke hogd til brostein. Derimot gikk mye til bygningsstein i Bergen, og også til kantstein til fortau og kaistein – og ikke minst til kirkegårder. Driften avtok mot slutten av 1930- årene, men enkelte lokale steinhoggere holdt ut helt til 1960-årene.

Etterspørselen etter hogd stein til bygninger i Bergen var størst i tiårene før og etter 1900. Granitt ble levert fra Austevoll og Bømlo, og noe ble «importert» fra Østlandet. Fra slutten av 1890-årene finner vi også lokal gneis, en hard bergart med en karakteristisk stripning eller bånding, i bergenske bygninger. Gneisen fra Skreien i Vaksdal er en gjenganger i mange av de fineste steinbygningene, med Jernbanestasjonen fra 1913 som kronen på verket. Lignende gneis ble også levert fra flere brudd på Askøy, en øy som i denne sammenheng er mest kjent for sine mange kaisteinsbrudd. En annen type gneis, øyegneis, ble levert fra brudd ved Løvstakken og Hilleren i 1910–1920-årene.

Kleberstein og marmor – igjen

Interessen for kleberstein til bygningsformål avtok sterkt etter middelalderen. Bruddene gikk tilbake til sitt opprinnelige formål – råstoff til gryter, baksteheller osv. Mot slutten av 1800-tallet steg igjen etterspørselen etter kleberstein, først i forbindelse med restaureringsarbeider av middelalderbygninger, men senere også til bruk i nye bygninger – helt fram til 1930-årene. Noe ble hentet fra gamle brudd, men etter hvert som de gamle ble tømt, ble det etablert nye. I Hordaland fikk bruddene på Lurøyna, vest for Lygra i Lindås, en dominerende posisjon. I 1933 ble bruddet oversvømt og driften innstilt. Et nytt brudd ble etablert i Fagerbotnen ved Trengereidfjorden, men mot slutten av 1930- årene ebbet klebersteinsepoken ut.

Kalkbrenningen fortsatte også etter middelalderen, og fra marmorforekomstene i Sunnhordland ble det tatt ut mye stein til dette formålet. Et stort marmorbrudd ble etablert ved Skaftå på Osterøy i 1868. Sementen bredte om seg mot slutten av 1800-tallet,men kalkbrenning fortsatte også på 1900-tallet. De siste kalkbrenningsovnene var i drift så sent som rundt 1950. I tillegg ble det levert kalk til teglverk og til karbidproduksjon i Odda. Ved enkelte brudd ble det også tatt ut stein til gravsteiner, bordplater, mortere og bygningselementer til innendørs bruk (gulvflis, trapper og søyler).

Brostein

Brostein var etterspurt i Bergen fra slutten av 1800-tallet og i første del av det neste århundret. Flere lokale brudd ble etablert. Bruddene på Bømlo kom som nevnt i drift tidlig i 1870-årene, og i 1871 sendte Bergen kommune svenske steinarbeidere til Stamnes ved innløpet til Bolstadfjorden for å hogge brostein. Der jobbet opptil 16 mann med minering og hogging av den lokale gneisen til driften ble nedlagt i 1914. Bergen kommune drev også et lite steinbrudd på Krokeide i noen år rundt 1900. Produktet var en rødlig granitt til kantstein, kaistein og murer.

Samtidig åpnet et granittbrudd i Eidfjord, og allerede i 1903 var det 60 mann i arbeid. Hovedproduktet var brostein, men også kantstein og andre produkter ble levert. Brosteinen gikk mest til norske byer, men eidfjordgranitt gikk også til Holland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Driften i granittbruddet ble nedlagt i 1953. Et mindre brudd i gabbro – en mørk stein til fotgjengerfelt – leverte brostein i atskillige år senere.

I den nordlige delen av Reksteren ble det fra omkring 1920 til 1939 hogd brostein og kantstein av en grå granitt. Det har også vært noen mindre brosteinsbrudd på Damsgård og Hilleren i første del av 1900-tallet.

Vår tid

Etter mange år med asfalt i gatene og stål og betong i bygninger begynte stein igjen å bli populært omkring 1980. Gatetun og utearealer med steingolv dukket opp i Bergen, og etter hvert også i distriktene – og nye «steinbygninger» ble reist, riktignok bare kledd med tynne, polerte steinplater.

Leveransene til slike foretak kommer imidlertid sjelden fra Hordaland, bortsett fra gjenbruk av gammel brostein. Ny brostein fra Portugal, Kina og India smykker gatene – og polerte granittplater fra Italia og Spania pryder fasadene. Torgallmenningen har riktignok norsk skifer i golvet, men ikke fra Hordaland – de omdiskuterte søylene er av svensk granitt, hogd i Kina. Og «Den blå steinen» er fra Brasil …

Rundt «Den blå steinen» ligger imidlertid lokal stein – gneis fra Askøy og granitt fra Eidfjord. Begge bruddene ble nedlagt kort tid etter disse leveransene. I de aller siste årene har lokal stein igjen funnet et marked. De vakre murene som vokser opp langs veier og uteanlegg, har blitt bygd av blokkstein fra de gamle skiferbruddene i Jondal, Voss og Fusa og fra et kvartsittbrudd ved Ulven i Os som tidligere knuste steinen til pukk. Steinen har et format som gjør den velegnet til bygging med «sukkerklype» i stort format, montert på anleggsmaskiner. Resultatet er vakre og varige minnesmerker over den aller nyeste «steinalderen».

  • Kart over brudd som har levert stein til bygninger, brostein, murer og kaier i Hordaland.

Kart over brudd som har levert stein til bygninger, brostein, murer og kaier i Hordaland. De fleste er ute av drift, bare på Voss og Sålesnes i Jondal er det i dag drift av større omfang. (Øystein J. Jansen/Sverre Mo)

Ryolitt fra Siggjo.

Ryolitt fra Siggjo.(Svein Skare)

Steinøks – formet av grønnstein fra Hespriholmen.

Steinøks – formet av grønnstein fra Hespriholmen. (Ann-Mari Olsen)

Redernes hus i Kong Oscars gate 62 .

Redernes hus i Kong Oscars gate 62 ble oppført i 1913. Lys grå granitt fra Austevoll og stripet gneis fra Skreien i Vaksdal pryder inngangsportalen og sokkelen – nyoppusset og like fin som da bygget ble reist. (Svein Nord)

Strandkaien anlegges med råhogde steinblokker fra lokale brudd, og brosteinen er klar til legging.

Strandkaien anlegges med råhogde steinblokker fra lokale brudd, og brosteinen er klar til legging.

Mariakirken, den best bevarte middelalderkirken i Bergen. Det eldste murverket er fra midtre del av 1100-tallet, bygd med kleberstein fra Lykling på Bømlo.

Mariakirken, den best bevarte middelalderkirken i Bergen. Det eldste murverket er fra midtre del av 1100-tallet, bygd med kleberstein fra Lykling på Bømlo. (Helge Sunde)

I muren til søndre sideskip ses et skille mellom mørk grå kleberstein fra Lykling og lys grå kleberstein med grønnlige striper fra et annet brudd.

I muren til søndre sideskip ses et skille mellom mørk grå kleberstein fra Lykling og lys grå kleberstein med grønnlige striper fra et annet brudd – vi kjenner ikke til hvilket. (Helge Sunde)

Ludvig Holbergs sarkofag i Sorø, Danmark.

Ludvig Holbergs sarkofag i Sorø, Danmark i blå lillienschioldsk marmor, etter sigende fra Marmorøyen. (Arne Nilsen)

Klebersteinsbruddet innerst i Lyklingfjorden på Bømlo

I det gamle klebersteinsbruddet innerst i Lyklingfjorden på Bømlo ser vi spor etter de karakteristiske rennene som ble hogd for å frigjøre blokker til bygningsstein. Den duvende karseengen skjuler store mengder skrotmasser – gjemt, men ikke glemt. (Svein Nord)

Fra kleberbruddet på Lurøyna.

Fra kleberbruddet på Lurøyna. Dagens grunneier, Jacob Lygren Døskeland, blant mosegrodde klebersteinsblokker som aldri ble fraktet til Bergen. (Svein Nord)

 Norges Bank i Bergen

Norges Bank bygget med skifer fra Gravdal i Kvam og sokkel av kvartsitt fra steinbruddet på Dragefjellet.

Steinen fra Gravdal, en myk grønn skifer, er brukt i gesimser og i dørportalen i Norges bank.

Steinen fra Gravdal, en myk grønn skifer, er brukt i gesimser og i dørportalen i Norges bank. Detalj fra ornamenteringen. (Svein Nord)

«Den blå steinen»

«Den blå steinen» – en fremmed fugl fra Brasil i det bergenske gatebildet. Den hviler på granitt fra Eidfjord og er omgitt av gneis fra Askøy. (Svein Nord)

Lekter på Vågen fullastet med stein for kaiutvidelsen på Strandsiden. Oljemaleri av Ragnar Nyberg, 1919.

Lekter på Vågen fullastet med stein for kaiutvidelsen på Strandsiden. Oljemaleri av Ragnar Nyberg, 1919.

Broleggingen på Nedre Vågsallmenning med et lappeteppe av stein fra ulike brudd.

Broleggingen på Nedre Vågsallmenning med et lappeteppe av stein fra ulike brudd – i varierende størrelser. Sparebanken fra 1906 har granitt fra Bømlo og gneis fra Balestrand i murverket. Stein fra Bømlo finner vi også i broleggingen. (Svein Nord)

Steinbruddet ved Gravdal

Forfatteren inspiserer et nedlagt steinbrudd ved Gravdal i Kvam som var ukjent for fagmiljøet inntil det ble gjenoppdaget i 2002. Fra bruddet ble det levert stein til Norges Bank i Bergen i begynnelsen av 1840-årene. Kanskje er det hoggesporene etter uttak av steinblokkene til banken i bruddet?

  • Heldal, T.; Jansen, Ø. J. 2000. Steinbyen Bergen. Fortellingen om brostein, bygg og brudd. Nord 4.
  • Helland, A. 1921. Norges Land og Folk. Topografisk-statistisk beskrevet. Søndre Bergenhus amt.
  • Kolle, N. 1989. Bømlo bygdebok. Bd. 6.