• Nynorsk
  • English

Universitetet i bergen logoUniversitetet i Bergen

Search form

Bjørk

«Eg er grana, tung og stur,
du er bjørka, du er brur.
Vilt vi veks i fjell og ur,
båe er vi norsk natur.»

Det er dikteren Tor Jonsson som drar denne poetiske linjen gjennom det norske landskapet, og han treffer en tone som finner gjenklang. De slanke, hvitstammete bjørkeleggene av ungbjørk i slake lier; nyutsprungen bjørk i skarp vårsol, bjørka som omskaper fjellsidene i tregrensa til en fargesprakende symfoni når høsten kommer – brura i den norske skogfloraen gir landskapet karakter. Or, eller older, hører også til i bjørkefamilien, og dette treslaget har stor betydning for det økologiske kretsløpet; når oretrærne feller sine blader om høsten, er det som om jordsmonnet blir tilført gjødsel.

Den hardføre bjørka vokser fort og sprer seg raskt til nye områder; den er på frammarsj både i lavlandet og oppe på fjellviddene. Uten bjørka i fjellskogen hadde det ikke vært mulig å drive stølsdrift her i landet. Når gamle støler ble flyttet til nye områder, hadde det oftest sammenheng med at bjørkeskogen var uthogd i mils omkrets. Når tregrensa i vår tid flytter seg oppover, er bjørka en av indikatorene på det som skjer når den menneskelige påvirkningen på landskapet opphører. Mange har fått en overraskelse etter å ha bygd hytte på «fjellet». Etter noen tiår uten beite kan hyttene en dag være omgitt av tett bjørkeskog.

Bjørk – et nyttig treslag

Bjørka har gjennom tidene hatt mange bruksområder i gardshusholdet. Fordi det i perioder har vært mangel på barskog i store deler av fylket, var bjørk tidligere viktig som byggemateriale. Den ble nyttet både til staver i grindbygde hus og til taktekking. Flekking av taknever i stor og rettstammet bjørkeskog var en viktig del av husbyggingen i eldre tid. Størst betydning har bjørka likevel hatt som ved. Tørr og fin bjørkeved har alltid vært sett på som særlig god ved, selv om brennverdien ikke er så høy som for rogn og lønn. Stølsdriften var fullstendig avhengig av at det vokste bjørkeskog i nærheten, og mye av årsaken til den sterke reduksjonen i antall stølsbruk tidlig på 1900-tallet var mangel på brensel til ystingen.

Det meste av bjørkeskogene i Hordaland domineres av vanlig bjørk, mens den mindre vanlige hengebjørka opptrer oftest som spredte, gjerne opptil 20 meter høye trær. Hengebjørk er et treslag som trives best i sommervarmt og tørt lavlandsklima. Derfor finner vi de store forekomstene først og fremst i det sørøstlige Norge. I Hordaland er hengebjørka vanligst i de indre strøkene, særlig i Voss, Granvin, Ulvik og Eidfjord.

Dvergbjørka danner ofte tette, halvmeterhøye kratt i fjellet og i fjellskogen. Planten er vanligst i fjellene rundt Eidfjord og Ulvik. Den kan også forekomme i lavlandet, men da vokser den gjerne på myr. Slike lokale forekomster finner vi både i Lindås, på Fedje, på byfjellene ved Bergen, på Osterøy og flere steder i de sørlige delene av Sunnhordland: på Stord, på Bømlo og i Etne.

Fjellbjørkeskogen

Fjellbjørkeskogen ligger mellom fjellet og lavlandsskogen. Lavlandsskogen er oftest en furuskog eller en gråorskog. Hvor høyt fjellskogen går, varierer mye fra vest til øst. I de aller vestligste områdene mangler den egentlige fjellskogen, fordi fjellene ikke er høye nok. Her ute vil furuskogen kunne gå helt til topps, bare den får tid nok til å spre seg. Størst utbredelse har fjellbjørkeskogen i de indre fjordstrøkene, spesielt rundt Hardangervidda. Her finnes den i et belte mellom ca.700 og 1050 moh. Hovedgrunnene til den store utbredelsen av fjellbjørkeskog i dette distriktet er de høye sommertemperaturene og et passe tykt snødekke.

I Skandinavia tenker vi gjerne på fjellbjørkeskogen som en skogtype vi finner igjen i store deler av verden for øvrig. Men slik er det ikke: Den store utstrekningen til fjellbjørkeskogen henger sammen med nærheten til havet, og utenfor Norden forekommer fjellbjørkeskogen hovedsakelig på Kolahalvøya, i Skottland og sørvest på
Grønland.

I fjellbjørkeskogen står trærne mer spredt, og de er mindre enn i lavlandet. Det gir mer lys til vegetasjonen, og derfor vil det alltid være et innslag av lyskrevende fjellplanter i fjellskogen. Vegetasjonen varierer ellers mye med fuktighetsforhold og næringstilgang. Svært frodige skoger finnes helst i områder med kalkholdig fyllitt og glimmerskifer, for eksempel i områdene mellom Haukeli, Austmannalia og Valldalen i Odda. Kravstore arter, som tyrihjelm, fjellminneblom, taggbregne, enghumleblom, kvitbladtistel, svarttopp og svartstarr, inngår her i mengder i fjellbjørkeskogen. Vierarter er også vanlige mange steder. Den frodige og tettvokste vegetasjonen av høgstauder er imponerende når vi tenker på hvor høyt til fjells den vokser. Saftige urter og gras er ettertraktet av beitedyr, og i noen områder har sterkt beite ført til tilbakegang for enkelte arter. Et sikkert tegn på sterk beiting er grasdominert bjørkeskog med mye sølvbunke, gulaks og engkvein. Grassortene er i større grad enn urter og lyng tilpasset å kunne tåle et sterkt og vedvarende beitepress.

Bjørkeskog i lavlandet

Bjørkeskogen er vanlig nesten overalt i lavlandet, og den vokser lett opp i vegkanter og på andre steder med åpen mark. Bjørka har inntatt mye gammel beitemark, og både grasmark og lynghei gror igjen etter at husdyra er borte. Her vokser bjørka ofte sammen med furu, osp, selje og rogn. I kampen mot andre treslag kan bjørka etter en tid bli skygget ut; den krever mye lys og taper dermed i konkurransen, spesielt for edellauvtrær på rikt jordsmonn. Bjørka har derfor mye vanskeligere for å danne skog i lavlandet sammenlignet med i fjellet, der det
er fritt fram. Bjørka blir ikke særlig gammel, og dette bidrar også til at den lett fortrenges av furu og andre treslag som kan bli mye eldre. Like fullt finnes det i lavlandet skoger med bjørk som er relativt gamle, og der bjørka tilsynelatende har klort seg godt fast. I de nordvendte liene i Masfjorden er det mer gammel bjørkeskog i lavlandet enn ellers i fylket.

En attraktiv ressurs i bjørkeskogen finner vi i bunnvegetasjonen. I de åpne bjørkeskogene er gjerne blåbær den dominerende planten. Blåbærskog finnes i hele fylket, både i lavlandet og fjellet. Men mange steder i de tidligere åpne bjørkeskogene skyter nye trær opp så tett at det blir for lite lys for blåbær. Om planten finnes, er det vanskelig for den å utvikle bær der det er mye skygge.

Oreskog

I Norge har vi to arter av or: gråor og svartor. Or og bjørk har mange likhetstrekk, de tilhører begge bjørkefamilien, med greiner som bærer egne hann- og hunnrakler. Bjørkeraklene er lange, mens oreraklene er kortere, spesielt hunnraklene («orekongler»). Utbredelsen av gråor og svartor i Hordaland er interessant, fordi de nesten deler fylket mellom seg i et østlig og et vestlig område.

Gråor mangler stort sett vest for Bergen, og om den finnes, danner den bare små bestander litt opp i høyden (200–300 moh.). Øvre grense for gråorskog øker fra 300 moh. i vest til 700 moh. lengst øst i fylket. På samme måte som for bjørka er det sommerklimaet som avgjør hvor høyt opp gråoren kan vokse. Den øvre grensa for gråoren samsvarer med en gjennomsnittlig døgnmaksimumstemperatur for juli på 17,2 ºC.

Svartor krever et fuktig jordsmonn og høye sommertemperaturer, og den finnes derfor bare i lavlandet. Det er sjelden svartor vokser høyere enn 200 moh., og velutviklet svartorskog finnes helst i ytre kyststrøk. Men spredte trær og mindre forekomster er ikke uvanlig i fjordstrøkene. Både svartor og gråor vokser ofte i nær tilknytning til kulturmark, og begge treslagene vokser tidlig til på mark som har vært nyttet som beite eller slått. Oretrærne kan bare formere seg der marka er åpen – i tett skog er det normalt ingen ungplanter. Andre treslag vil derfor ta over for oren når trærne blir gamle og dør. Gråoren blir sjelden mer enn 80 år, mens svartor kan oppnå den dobbelte alderen og vel så det.

I indre fjordstrøk av Hordaland kan gråor danne tette bestander i bratte dalsider, spesielt i bekkedaler og andre steder med fuktig og næringsrik jord. Vegetasjonen her er ofte frodig og dominert av store bregner (strutseving,skogburkne), høgstauder (mjødurt, vendelrot, tyrihjelm, stornesle, skogstjerneblom) eller gras (sølvbunke, skogrørkvein, myskegras). Svartorskog er helst knyttet til relativt flate og dårlig drenerte områder ved næringsrike vann, langs elver, bekker og nær sjøen.

Både gråor og svartor inngår partnerskap med en bakterie som finnes i jorda. Den infiserer røttene til oreplantene, og det utvikles da knollignende utvekster. De er lette å finne dersom en graver i jorda under et oretre. Bakteriene har den egenskapen at de kan binde nitrogen fra lufta og omdanne det til en form som oretrærne kan nytte i stoffskiftet. Til gjengjeld får bakteriene vann og sukker fra trærne, og dermed får begge organismene viktige behov dekket. Nitrogen er ofte en mangelvare i jordsmonnet, men takket være bakterien har oren god tilgang på dette livsviktige stoffet. Oretrær kan derfor lett invadere jomfruelig jord uten nitrogen, for eksempel fersk morenejord, elvegrus og skredjord.

Bakterien er årsaken til at oretrærne ikke trenger å dra inn nitrogenholdige forbindelser – som klorofyll – fra bladene før de felles, og orebladene blir derfor aldri guleller rødfarget om høsten. Orebladene inneholder mellom 2 og 3 % nitrogen, mens blader fra andre treslag inneholder under 1 % nitrogen. Orebladene som felles, fungerer derfor som gjødsel for både trærne og plantene på skogbunnen. Oreskogene er ofte svært produktive, de danner mye biomasse, og det er grunnen til at vi finner svært tett med fugl her.

En ettertraktet ressurs

Ved fra oretrær er velegnet til treskjæring, men har også andre anvendelser: Gråor var under den annen verdenskrig det mest anvendte treslaget til generatorknott som drivstoff for biler! Svartor er mye brukt i feleproduksjon. Med de fine tegningene er den også attraktiv i panel og kjøkkeninnredninger. Bjørkeved er mye brukt til møbler, verktøy og redskaper. I eldre tid var bjørkenever en viktig og etterspurt vare til taktekking – sju lag med bjørkenever måtte det legges, før torva kom på for å holde nevra på plass. I dag er også bjørka etterspurt – som ved – og spesielt i perioder med høye strømpriser.

Bjørkeved er regnet som den fineste fyringsveden, med langt høyere salgsverdi enn or. Det har nok ikke bare å gjøre med brennverdien, men også med symbolverdien. Tørr, fin bjørkeved lukter godt når den spraker i peisen, og den hører med i den norske livsstilen.

  • Vanlig bjørk
  • Hengebjørk

Flere arter bjørk

Vi skiller mellom hengebjørk (lavlandsbjørk) og vanlig bjørk (også kalt dunbjørk fordi den er hårete). Opp mot fjellet blir trærne gradvis mindre, gjerne flerstammete og krokete. De regnes ikke som en egen art, men som en underart av vanlig bjørk, og kalles fjellbjørk. Deres nære slektning dvergbjørk (bildet), er buskformet og kjennes lett på de små, runde bladene. Krysninger mellom artene opptrer hyppig, og miljøforholdene, særlig i fjellet, kan virke sterkt inn på utseendet til bjørkeplantene. Av denne grunn kan vi finne mange ulike former av bjørk, alle mer eller mindre tilpasset voksestedet.

 

 

  • Høyden på skoggrensa i Hordaland

Skoggrense

Skoggrensa markeres på topografiske kart ved at det legges en grønn farge på skogdekte områder. Det er ikke alltid enkelt å fastsette skoggrensa eksakt. Oppover mot fjellet observerer vi ofte at trærne blir gradvis mer og mer kortvokste, og at de står lenger fra hverandre. Til slutt finnes bare spredte små bjørkebusker. Det er derfor en gradvis overgang fra skog til snaufjell. Økologisk defineres gjerne skoggrensa som en linje som forbinder de høyestliggende bestandene av bjørk. Med bestand menes her en samling av minst 30 trær som er minst 2 meter høye, og som står mindre enn 15 meter fra hverandre. Kartet med skoggrenser viser at skogen går høyest opp mot Hardangervidda, til 1050 moh., mens på de ytre kystfjellene ligger skoggrensa under 500 moh. Hvor høyt skoggrensa går innen et område, varierer med både hvor bratt terrenget er, solforholdene og ikke minst kulturpåvirkning, som beite og hogst. Generelt sett går den høyere i bratt enn i flatt terreng, og spesielt høyt i sørvendte dalsider. I de østligste delene av Hordaland går gjerne skoggrensa 150 meter høyere i sørvendt terreng sammenlignet med nordvendt terreng. I kyststrøkene er denne forskjellen gjerne bare ca. 20 meter. Det henger sammen med havets temperaturutjevnende effekt.

 

Framfor alt er det sommerklimaet som er avgjørende for hvor høyt opp i fjellet bjørkeskogen kan vokse. Det er spesielt gunstig for veksten at det inntreffer varme perioder i løpet av sommeren. Faktisk er det vist at den naturlige bjørkeskoggrensa i Norge faller sammen med et månedssnitt for døgnmaksimumstemperaturene i juli på 15,8 ºC – og dette gjelder for hele landet!

  • Taggbregne
  • Fjellbjørkeskoge

Bregneskog

Mange forbinder med rette ordet bregneskog med tropisk regnskog. Bregnene i våre skoger er mye mindre, men like fullt kan enkelte bregnetyper bre seg utover til hele skogbunnen er dekket. Bregner regner vi som primitive planter siden de ikke har blomster, og siden de formerer seg med sporer. I Hordaland finnes det over 20 bregnearter, fra de minste – olavsskjegg og hinnebregne – til strutseving og einstape, som kan bli nær to meter høye.

 

De tynne bregnebladene fordamper mye vann, og de fleste av våre største bregner krever først og fremst jevn tilførsel av oksygenrikt jordvann. Hyppig nedbør er derfor gunstig for at det skal utvikles bregnedominerte skoger. Bregnebladene tåler lite frost, og etter de første frostnettene om høsten blir mange av dem gulbrune og visner.

 

I Hordaland er det først og fremst i bjørke- og oreskogene vi finner flest bregner, noen steder i enorme mengder. På relativt næringsfattig mark er einstape, hengeving, fugletelg, smørtelg, skogburkne, fjellburkne, sauetelg og bjønnkam de mest framtredende bregnene. På rikere jordsmonn (brunjord) er arter som junkerbregne, taggbregne og strutseving mer vanlige.

 

Der fjellsidene er bratte, holdes skogen borte på grunn av hyppige snøskred, og her kan bregneenger med fjellburkne dekke store arealer. Eksempler på slik vegetasjon kan en se i bratte dalsider i Eksingedalen i Vaksdal og i Myrkdalen og Kvassdalen på Voss. Bregnene tåler ikke tråkk av dyr, noe som gjør at de sjelden finnes i sterkt beita områder. Men dersom bruken reduseres, kan de meget raskt invadere tidligere beitemark, fordi de formerer seg med jordstengler som vokser raskt. Mange gamle beitemarker som ikke lenger er i bruk, er ofte helt eller delvis gjengrodde med bregnene einstape, smørtelg eller skogburkne. Bregner blir også regnet som dårlige beiteplanter, og dyrene vet å holde seg unna, fordi plantene kan innholde giftige kjemiske forbindelser. Hestespreng er en bregne som spesielt hestene bør passe seg for. Mindre kjent er det at de unge bladskuddene av strutseving flere steder i verden brukes som en grønnsak om våren. Både i konsistens og næringsinnhold minner de mye om asparges. I USA omsettes store mengder kommersielt som «fiddleheads» – et navn som henspiller på at de unge skuddene ser ut som halsen på en fiolin.

 Fra Lavik i Eksingedalen

En fredelig stund og et lite måltid foran den gamle bjørka. Fra Lavik i Eksingedalen. Før utskiftningen i 1919 stod det over 20 slike store bjørketrær på Flaten. Fra venstre: Åsvald, Gerda, Solveig, Anna og Erling Lavik (på fanget).

Storklokke

Fjellskogen kan ha en imponerende frodighet med mange storvokste urter. I skog og rasmark med høgstauder vokser storklokke (bildet) og mjødurt, vendelrot og kvitbladtistel. Kvassdalen, Voss. (Bjørn Moe)

Mjødurt, vendelrot og kvitbladtistel

Fjellskogen kan ha en imponerende frodighet med mange storvokste urter. I skog og rasmark med høgstauder vokser storklokke og mjødurt, vendelrot og kvitbladtistel (alle på bildet). Kvassdalen, Voss. (Bjørn Moe)

Veigdalen

I beskrivelser om skogforholdene rundt Viveli i Veigdalen fra 1831 påpekes det blant annet: «noget ubetydeligt Birkeskov der neppe er tilstrækkelig til Brendefang». I dag er det til dels tett skog i liene, i alle fall i de nedre delene av Veigdalen, et resultat av mindre beiting på den høytliggende fjellgården. (Svein Nord)

J.C.Dahl: «Bjerk i storm» (1849)

J.C.Dahl: «Bjerk i storm» (1849). Motivet er fra Eidfjord. (Bergen Kunstmuseum)

Bjørk

Både jordsmonn, sommertemperatur, kulde og snødybde påvirker formen på bjørka. Ved skoggrensa er trærne ofte flerstammete og små; i lavlandet dominerer de rettvokste, gjerne opptil 15 meter høye. Botanikeren N. Wille, som sommeren 1877 undersøkte vegetasjonen på Hardangervidda, beskriver spesielle former på bjørketrær i Valldalen: «De vokse nemlig ikke lige op fra Roden, men først med Bakkens Skraaning og begynde saa at rette sig iveiret, saa de komme til at danne en Bue, som vender sin concave Side opad. Det ligger nær at søge Forklaringen til dette eiendommelige Forhold i Sneens Tryk.» Slike buete, J-formete bjørketrær opptrer i områder der det er bratte dalsider og mye snø. Før i tiden, når det skulle lages meier til kjelker og sleder, var slike former svært nyttige å ha for hånden. (Bjørn Moe)

Hjølmodalen

Gråorskog er ofte dominerende i dalsider og langs elver i indre fjordstrøk. Fra Hjølmodalen. (Svein Nord)

Svartor og hunnralker

Oren blomstrer tidlig på bar kvist. Tre hannrakler av svartor nederst (gule) og to små mørkerøde hunnrakler over. (Bjørn Moe)

Strutseving og firblad

Strutseving og firblad, karakterplanter i næringsrike gråorskoger. (Jan Rabben)

  • Børset, O. 1985. Skogskjøtsel I. Skogøkologi. Landbruksforlaget. Oslo.
  • Moen, A. Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss.
  • Odland, A. 1978. En plantesosiologisk undersøkelse av skogsvegetasjon i Røldal, Hordaland. Hovedfagsoppgave.UiB.
  • Odland, A. 1979. Botaniske undersøkelser i Vosso-vassdraget. Bot. Inst. Univ. Bergen, Rapp. 6.
  • Rodvelt, O. 1983. Klimatiske og edafiske gradienter i subalpine skogstyper mellom Voss og Hallingskeid. Hovedfagsoppgave. UiB.
  • Sekse, L. 1981. Skogsvegetasjon på austsida av Sørfjorden, Indre Hardanger. Hovedfagsoppgave. Univ. i. Bergen